Arkivert under: Jul
Jeg blir litt ekstra svensk på julaften tror jeg. Bittelitt. Det er ikke skikkelig julaften før Disney på svenske SVT1 er på tv’en klokka tre og svensk julmust i glasset. Min spenstige og multikulturelle familie har til og med en miks av norske og svenske flagg på grantreet i eine hjørnet av stua, mye til min yngre brors misnøye.
Hvordan har kvelden så vært? Kjempefin. Takket være min ganske allrighte kjæreste, skal jeg på Metallica seinere i år. Ikke verst, ikke verst. Stort sett alle gaver jeg pakket opp traff midt i blinken, og jeg gleder meg til å sitte som en liten unge og bare se på det i morgen. Passende nok hadde vi tv’en på i bakgrunnen under utdelingen av pakker i kveld, og plutselig dukket en reklame fra typ Redd Barna, UNICEF e.l. med sultende gatebarn i Afrika. Der satt jeg og pakket opp en ny iPod, med blikkene fra utsultede småkids festet på meg. Passende. Ytterst passende.
Arkivert under: Diverse
Jeg frykter litt for livet mitt nå. Etter å ha oppdatert meg litt på nyhetene, blant annet på vg.no, kjenner jeg nå at verden plutselig ble veldig mye mindre trygg. Både for meg, og for alle jeg har nær og kjær. Har jeg lest om atomkrig, sultkatastrofer og tsunamier? Har jeg skummet gjennom reportasjer om barnemisbruk, dyremishandling eller kanskje mordbrann? Neida. Jeg har bare oppdaget at jeg mest sannsynlig må gå i dekning langt under jorda for å holde både meg selv og folk jeg kjenner trygge. Hva faen er det nå jeg har lest? Jo, jeg har lest om drapet som ble begått i byen jeg selv har bodd i, drapet på Lars Erik Flem Andersen på Kongsvinger, og i samme artikkel har jeg lest et mulig motiv drapsmannen kunne hatt.
“Etter det VG Nett erfarer, spilte siktede dette spillet [World of Warcraft] den kvelden han bestemte seg for å begå et drap. Nå undersøker politiet om det er en sammenheng mellom spillingen og det fatale drapet.”
I helvete. Jeg har jo spilt WoW. Lillebroren min har spilt WoW. Kjæresten min har spilt WoW. Vennene mine har prøvd spillet. Herregud, hva skjer med verden? Jeg kommer jo ikke en gang til å runde 25, om bare det å spille World of Warcraft er nok til å framprovosere en så syk handling som å ta livet av et annet menneske, uten videre provosering. Men vent. Det er ikke nok å gå rundt i konstant frykt og å sove med ett øye åpent grunnet WoW. Det er mer. Vi leser videre i artikkelen, gjør vi ikke?
“I tillegg er 22-åringen en ihuga spiller av krigsspillet «Counterstrike». På flere nettsteder har han lagt ut såkalte «screenshots», bilder av spillet, som viser at karakteren dreper sine medspillere med både kniv, pistol og automatvåpen.”
Herre. Gud. Hva gjør vi nå? En som har spilt skytespillet Counter Strike/CS, har lagt ut bilder fra spillet på nett. Et spill hvor våpenet alltid er synlig. Han har lagt ut screenshots uten å sensurere våpenet. Vi lever i en syk verden. Når jeg tenker på hvor mange på Lundheim som spiller CS eller WoW, begynner jeg å vurdere om jeg kanskje skal bli hjemme når ferien er over. Bygge bomberom. Desertere fra det sosiale liv hvor mennesker kan forekomme. Ja. Er nok best.
Helt ærlig. Jeg lurer på hva journalister tenker av og til. Vil de skape sensasjon ved å skylde på noe av verdens største online-spill når et mord begås? Er ikke det en helt latterlig unnskyldning? “Offeret døde ikke grunnet psykisk ubalanse hos den skyldige. Ikke fordi det var noe fundamentalt feil med tankegangen til den som utførte handlingen. Nei. Det var pga. et dataspill. Beste løsningen vi finner.” Det er så latterlig smålig. At de i tillegg har fått en PR-kåt professor til å komme med en seriøs uttalelse om hvor grusomt WoW er, provoserer meg så mye at det nesten er litt trist. Se bare her, hvor grusomt mye jeg plutselig har prestert i å skrive i et blogginnlegg. Hvis folk har det så fælt at de føler behov for å flykte inn i en virtuell verden, er det muligens en grunn til det. Er det da den virkelige eller virtuelle verdenen man skal skylle på? Jeg gir ihvertfall opp.
Noen bilder fra World of Warcraft. Kjenner du blodtørsten?
Arkivert under: Hverdag
Joa, så var jeg hjemme igjen. Hemmat atte tell jul. Etter en litt småstressa og godt forsinka flytur, kunne jeg i går se en vinter hvor snø dominerte mer enn regnskurer, en del av Norge hvor ribbe og ikke pinnekjøtt er fast julemiddag. Litt godt. Flyturen var som sagt godt forsinket, ettersom resten av Europa tydeligvis var nedsnødd og hjelpeløst. Sinte folk kom for seint til julemiddager og annet intenst spennende, flypersonalet smilte tappert så fremt det var mulig. Kapteinen mente derimot ikke at det var nok å vise litt tenner for å holde humøret oppe. Å nei. Nei nei nei. Se for deg at du setter deg på flyet, litt sliten, litt stressa, og har nok med å ikke få skyllebøtter av hissige familiefedre som skal hjem eller hylende barn som ikke har bedre å gjøre enn å hyle. Så kommer kapteinens vanlige nå-skal-vi-på-tur-sett-deg-ned-og-smil-for-faen-tale. Fra verdens mest positive mann.
-MmmmjaaaHEIHEIHEI! God jul alle sammen! Beklager forsinkelsen, vi håper dere fortsatt har humøret oppe. La oss alle bare tenke på at det snart er jul og at det i tillegg er helg! Dette blir en fantastisk tur og jeg skal gjøre alt jeg kan for å få dere fort hjem til nydelige Gaaaardermoen! Vi drar om få minutter, og jeg vil bare ønske deg og dine en nyyydelig tur hjem nå til julen! Goood jul.
Vi satt der i setene våre. Stille. Så litt på hverandre. Noen klappet, lo litt. Andre leitet litt etter mulige reaksjoner. Så fløy vi, og landet omsider på Gardermoen.
-Mmmmjaheiheihei og velkommen til Gardermoen! Håper dere hadde en fantastisk tur, og at dere er klare for en gooood jul! Personalet vil nå komme rundt og hente ting dere vil bli kvitt, la det være aviser, krus, akevittflasker, små barn eller svigermødre. Heheee. Håper dere får en kjempehelg i Oslo og Gardermoen, og at vi ses igjen! Gooood jul.
Ikke mannen som gikk inn for å spre dårlig stemning ihvertfall, det skal han ha. Ble litt satt ut, men sånn er’e bare. Tok forresten litt bilder på veien fra Moi til Sola, fordi jeg alltid synes det er så fint å kjøre fra Moi. Altså, jeg fryder meg ikke over å forlate stedet, det ser bare veldig fint ut når man gjør det.
Arkivert under: Hverdag
Joda, nå bærer det hjem igjen til de dype skoger, de trauste bygder og de ventende foreldre. Sekken er i ferd med å pakkes, klærne mine ligger nyvaskede og sjarmerende skrukkete på golvet, alt er snart i boks. Tempoet er vel ikke allverden å skryte av, men nå og da havner en ny sokk eller t-skjorte nedi sekken. Hastverk er lastverk har jeg hørt.
Når jeg tenker på det, blir det i grunn både godt og trist å komme litt hjem. Litt godt, fordi jeg kjenner jeg er ganske sliten i hodet og trenger å late batterier, litt trist fordi det rett og slett er trivelig her på skola. Rart å tenke på at nå sitter jeg på rommet mitt her borte i ingenmannsland i Rogaland, mens jeg om et døgn gjør meg klar til å gå på jobb. En kjapp flytur så har jeg visst kryssa landet. Spenstig.
Jeg sitter da ihvertfall her på golvet og pakker. Med den siste innkjøpte julebrusen åpen, en latterlig fin sang på høytaleren, og lukta av klementinskall i rommet. Joda. Blir kjekt med jul. (Og en måned etter jul, er det Sri Lanka. Relativt kjekt det óg.)
Arkivert under: Diverse
Og Adobe Illustrator er en av de tingene. Gjennom hele videregående jobbet jeg konsekvent med photoshop så fremt det var mulig, og lot alt som heter vektor og skumle saker ligge. Men ja, det har seg jo slik noen ganger at man blir litt inspirert. Og nevnte følelse av å ville gjøre noe nytt kom over meg her om dagen, slik at jeg forsøkte å leke litt med jævel-programmet. Herregud, jeg knotet og knudret og strevde og bannet. En dag må jeg skaffe meg tålmodighet, skal jeg lære meg nye ting. Slik ser det ihvertfal ut da jeg prøver å skjønne illustrator. Så veit du det.
Arkivert under: Diverse
Så ja, da har jeg vært litt i Oslo. Jeg benekter det ikke det minste, det å kunne gå rundt i en by igjen var godt. Veldig. En natt på hotell? Nekter ikke her heller. Beste på lenge. Det og konserten som jeg storkoste meg på, med bra folk og like bra musikk. Well spent money there, I dare say. (Billetten var jo julegave til meg fra lille krøllen min, Anette, men lell. NSB flår meg hver gang.)
For øyeblikket er jeg litt sinnsykt trøtt, så det blir ingen lange ord og reiseskildringer. Derimot blir det bilde av Karl Erik som er macho og drikker espresso på café. Jada, da du begynner å nærme deg to meter over overflata, er det ingenting som ser bedre ut enn en espressekopp på størrelse med en fyrstikkeske <3
Arkivert under: Diverse
Jeg skal faen meg se disse her i morgen, jeg. Fnis ‘n shit.
Arkivert under: Diverse
I morgen har jeg en kjekk timeplan:
- Helvetes tidlig tog med Kine-Erica til Oslo.
- Møte Karl Erik i hovedstaden, fnise, le og andre tøflete ting.
- Hamstre sushi. Masse sushi. Hotellpersonalet som skal rydde etter oss skal gråte grunnet mengden sushiembalasje.
- Møte Anette, være enda litt gladere og spise litt.
- Dra på konsert, ta et par pils. Generelt være kjekk ungdom.
- Se forbanna bra musikk.
- Elske livet mitt i typ 5 min eller noe, for å holde motivasjonen oppe.
Jeg kan klare det, jeg kan det. Holder jeg ut og motiverer meg selv gjennom hele dagen, vil jeg med all sannsynlighet komme helskinna ut fra opplevelsen. Det er tøft, jeg veit det godt, men noen må gjennom slike ting også. Sammen kan vi friske ungdommer overleve i storbyen. Jeg sitter og ser litt på bilder av oss nå, og kjenner håpet stige ganske mye.
Ja du. Kidsa sine som har vært ute ei vinternatt før. I say no more.
Derimot kan jeg nevne litt om hva dagen i dag har inneholdt. Vi på foto har som nevnt en eller tjue ganger før, hatt utstilling og huslydkveld. Utstillingen ble ikke verst, underholdningen grei og maten kunne jeg giftet meg med hadde det vært sosialt akseptert. God mat gjør noe med meg, jeg har innsett det. (Jeg tror jeg fridde direkte til minst tre personer i Afrika, grunnet det at de kunne gi meg god mat. Er ikke så mye som skal til noen ganger.) Men ja. Jeg er storfornøyd, jeg.
Hadde du spurt meg om formen tidligere i dag, hadde jeg kanskje hatt andre ord å forklare dagen med. Vi hadde kor i flere timer, og jeg tror nok bare jeg ikke har kjemi med den fantastiske pedagogen som har ansvaret for musikken og tilhørende undervisning på skola. Jeg kunne kjørt knyttneven inn i en murvegg, men innså min egen menneskelighet før jeg dro det så langt. Men man hadde kanskje ikke tatt for hardt i om man hadde beskrevet meg som småamper på dagen i dag. Sært i grunn, hvordan jeg som elsker musikk og alltid går og nynner på noe, har så sinnsykt mye i mot faget kor. Sånn har’e blitt gitt.
Derimot: ikke noe av dette er relevant. Fordi da jeg våkner i mårra, skal jeg til Oooooslo. Tut tut.
Arkivert under: Hverdag
For øyeblikket er en del Lundheimere på Folken i Stavanger og hopper litt rundt på Hardstyle DNA. Karl Erik hadde hata det med sin fulle sjel, (tenkte det forklarte musikksjangeren greit,) Jeg og Kine-Erica kunne klart oss perfekt, hadde jeg ikke vært den stolte eier av hodepinen fra helvete nå. Vi gjør derimot noe som nesten er like spennende. Vi sitter, vi. Sitter litt sånn avslappet her og bare sitter. Noen må ta ansvaret for at ungdommen kan kalles late og giddalause også, og i kveld tar vi vår tørn av det.
Planene for kvelden, ekskludert sitting, er blant annet film. Husker enda hvordan Haakon sa til meg i omtrent to år sammenhengende at jeg burde se Garden State fordi han mente jeg ville like den, og i kveld er endelig kvelden. Litt småstress da folk har sagt jeg kommer til å like en film, for da føler jeg at sjansen for at jeg faktisk gjør det minsker. Jæjæ.
Ellers har jeg tusla litt på nett og hatt det moro i dag. Er mye ute på denne verdensveven, om man gidder å sjekke. Googla blant annet svar på hvorfor i all verden bildene mine har begynt å få en fantastisk stygg rød ramme her på bloggen, og fniste litt av forslagene som kom opp før setningen var skrevet ferdig.
Oppdaga også en kjempesøt/trist nettside, som jeg mistenker at jeg syntes var ekstra søt fordi jeg har blitt litt glad i folka på jobben min, men joda: Days with My Father. Gå dit, gi siden litt tid på å laste inn, og scroll nedover med musehjulet for nye bilder. (Nå skjønner jeg kanskje litt med hva folk mener med at jeg har blitt blaut av FHS, haha.) En siste ting man kan gjøre på www’en i dag, er å stemme på tiårets beste norske sang hos p3. Ufattelig mye søppel, men jeg følte meg litt nostalgisk og stemte på Gåte – Sjå Attende. For gode gamledager på pikerommet med masse høy musikk og cd’er jeg kjøpte meg helt selv. Good ol’ days vett.
Arkivert under: Diverse
Da kommer du hit til Lundheim og ser fotoutstillinga vår. Punktum. Blir smågøy ihvertfall.
