Den neste måneden vil nok ikke bloggen oppdateres så mye som før. Eller, det kan jeg garantere. Nå skal jeg dykke, leke med munker og ri på elefanter på Sri Lanka, så er litt opptatt framover.
Les heller på Globalt Perspektivs blogg, om jeg ikke får oppdatert her. Der prøver vi så mye vi kan.
Foreldrehelg her på skola nå, som innebærer at gamlis-generasjonen måtte nedverdige seg til studentstatus igjen. Elever ble lærere, foreldre måtte subbe rundt og gjøre seg klare til å lære og være glade. Joda. Selv fikk jeg undervise min godeste fader i å være fotograf. En gruppe elever ble tildelt en gjeng voksne, og pow pow, fotografutdannelsen var i gang. Litt småleit å tenke foto derimot, huet mitt er stort sett fokusert på å dra på tur i morgen.
Sriiiiii Lankaaaaaa, babyyyyy.
Fem bilder skulle vi velge ut til helgens utstilling. (Alle har vel vært på bloggen før.) Nå er de printet, fikset og klare for veggen. Fornøyd? Dunno, er så lei alle disse bildene at jeg kunne brukt hvert bidige til å papercutte meg selv i øya. Eller, så ille er det kanskje ikke. Men føler virkelig at jeg sitter på en bunke med hummer og føkkings kanari her. “Hmm, ute etter å se litt bilder som går forbi de afrikanske stereotypene? Hva med sultende barn, tørke og kadaver?” Hadde jeg vært fjorten hadde jeg unnet meg et lite “LOL” nå. Holder det inne.
Derimot: jeg og Kine-Erica fikk låne to motoriserte rullestoler i dag, og kjørte ned til bygda her med dem for å handle og leve livet. Tror de ikke folkehøgskolekidz er helteite fra før, mistenker jeg at vi fikk satt spikeren godt ned i kista nå. Men jävlar som vi lo da gitt.
Jeg døper herved denne dagen til dagen-hvor-koordinasjon-og-balanse-ble-totalt-avlegs. De lærde strides fortsatt om hvor mange dører, dørkarmer og hjørner jeg har kræsjet inn i gjennom denne dagen, men antallet er fler enn jeg har fingre. Og klokka, den er pokker ikke tre på dagen enda en gang. Har en vag følelse av at huet mitt prøver å fortelle meg at det skorter litt på søvn. Tsch, har da nesten et helt døgn i reisetid fra søndag til mandag som kommer, kan ta inn det tapte da.
Ellers begynner jeg å bli ganske klar for å reise litt igjen, reisementaliteten er på innmars med store skritt. Alt som mangler nå er malariatabletter og hvite klær til mediteringsdagene. Tar’e som det kommer, et eller annet sted må jeg finne noen hvite filler nede på Sri Lanka. Kom forresten på at det er én sykdom nedi der som ingen av oss har tatt vaksine mot, og selv om man blir frisk av den, minskes visst hjernekapasiteten og mentale evner betraktelig. Synes jeg hørte noen si at ingen ville merke forskjell på oss likevel. Deeet. Kan vel kanskje være sant.
Det fine med å ha en mac er at man alltid har et webcam å leke seg med. HIGH RES PIX PLOX! (Som igjen gir meg muligheten til å posere sinnsykt troverdig som gangsta. Peace.) Ja, men nei, men ja det du. Jeg fatter ikke hvordan jeg noen gang skal klare å bli ferdig med å pakke til Sri Lanka. Burde vel vært klar innen i morgen, ettersom stresshelvete begynner fredag og vi drar søndag. Tjæ, det ordner seg vel.
Ellers? UKM som jeg fikk beskjed om å melde meg på, trenger i grunn et bilde fra meg, skal det opplegget funke. Skal man leke fotograf som stiller ut, er det å ha et pokkers bilde halvrelevant. Og snakker man om å leke fotograf med utstilling, er det fritt fram for alle som vil komme hit og velge ut bilder fra Kenya/Uganda som jeg kan stille ut til helga. Har sett meg ihjel på bildene, og tror jeg har gitt opp typ en håndfull ganger pr time når jeg har prøvd. Dagens ungdom, frisk og rask og glad som aldri før. Jaja, snart stikker jeg fra good ol’ Noreg likevel. En måned med dykking, millitærposter å komme gjennom, curry og buddhisme. Æ glær mæ.
“Jeg skal aaaldri jobbe som journalist igjen!”, sverget jeg med tindrende og sannferdige øyne, og ærlighet i stemmen. Nesten fem år i lokalavisa hadde gitt meg nok av det yrket, med kaffe, deadlines og skrivesperrer. Jeg er ikke så flink til å holde ord, er jeg? Plutselig hadde jeg visst vært på ferde igjen, selv om det ikke ble trykket i papirformat. (Litt spennende at noe var småsensurert bort.)
Tre uker med inntrykk, mennesker og kontraster
Kilde: Strommestiftelsen.no
Bildet er fra SHERP i Samburu, Kenya. Rart, nå skal jeg straks ut på tur igjen. Annen verdensdel, men like ukjent. In other words, like spennende.
Som to dråper vann?
Stjernene er fra Hubble-teleskopet. Musikken er litt moro, litt passende. Litt. Er jo allerede i space n’ stars n’ masse sminke-modus med bildene, så da er David Bowie på kanten til relevant.
Jeg kunne si at dette har vært en ganske så bumfucked dag. Nettbanken min nekter meg tilgang, og Sri Lanka-turen skal betales innen i morgen. Øyet mitt ser ut som om det har pådratt seg en eller annen shitty jallasykdom, og jeg er overall litt stressa angående pakking, ettersom vi drar søndag. Men dårlig dag, det er det ikke. Ånei. Fikk nemlig en gave i dag. En fantastisk gave, en 100% njudelig presang av like allrighte Dag Martin fra fotoklassen min. Hva fikk jeg? Åja, disse to:
En rosa og en lilla ponny! Med hårbørste! La faenskap og mas komme, jeg er utstyrt med ponnyer og glitter.
Man oppdager egentlig ikke at man lever inne i en liten boble, før noen andre plutselig er inne i den. I dag fikk Lundheim Folkehøgskole besøk. Lundheim, skolen hvor vi alle er litt rare og sære og søte på våre egne måter, fikk plutselig besøk av en hel busslast med oppegående ungdom. Warum? Etter det jeg fikk med meg var Toneheim FHS på turne med storband og kammerkor, og trengte et sted å sove. Gjett hvilken skole som strekker en hånd ut fra ingenmannsland, med masse gymsalgolv å hvile ryggen på? Åjo, det er Lundheimen sin det. (Selvfølgelig i utbytte mot at de dro igang en oppvisning for oss lundheimere først. Her må man gjøre seg fortjent til å sove på golvet du.)
I grunn var det et kjempefint besøk. En av de i kammerkoret var Jonatan, som jeg bl.a. har jobbet og blitt kjent med før, så jeg fikk muligheten til å mimre og skravle litt. Er noe spesielt med å møte folk hjemmefra langt borti Moi. Som om de har kommet inn i min egen spesielle verden. Kjekt, det er’e.
Jada, vi måtte jo posere litt teit etter at alle studiobildene var i boks. Vi er jo akkurat så teite, vi.
