Nytt forsøk

Hei og god kveld. Må helt ærlig innrømme at jeg har mistet blogg-piffen litt i det siste, det har bare ikke vært noe jeg har ønsket å formidle, dele, skrive, notere etc. Men, det jeg derimot har utrettet i mellomtiden, er å opprette en annen blogg. Jeg skal prøve meg litt på engelsk, for å forbedre meg litt på det feltet, og for å se om det motiverer litt mer.

Den bloggen finner ut her. Bare hyggelig om du titter innom. Ellers: vi ses etterhvert, har jeg en mistanke om. Men kanskje ikke med det første, ihvertfall ikke på norsk.

Grønlandsekspedisjon

Mens andre bloggere får sponset klipp som sikkert tilsvarer en måneds studiestipend for meg, dro jeg i dag ned til Grønland for å gå til frisøren. Jeg, som i frykt for frisørers makt over kråkereiret mitt, har brukt samme frisør i sånn ca fem år. Plutselig satt jeg bare i en stol med en tekopp på fanget, mens jeg stotrende forsøkte å forklare hvordan jeg ville ha håret. Heldigvis gikk det bra, og for under tre hundrelapper hadde jeg plutselig en frisyre igjen. Oh Grønland, you are awesometastic. Pluss.

Jeg har i grunn tilbragt ganske mye tid på Grønland de siste dagene; handlet, spist god mat og sett på alle menneskene. Når man selv bor på Nordstrand er det ikke å komme unna at det er en forskjell i bylivet på de to stedene. (Nå bør det kanskje poengteres at jeg bor i en liten kjellerleilighet med kjæresten min, men den geografiske plasseringen er fortsatt midt i et boligfelt med hus jeg aldri vil få råd til.) Og det er i grunn det som er så fint. At det ser litt forskjeller på kryss og tvers av byen altså, ikke at jeg aldri vil få råd til et stort og fint hus.

Oslo er ingen kjempestor by, hele byen tilsvarer gjerne en liten bydel i verdens stormetropoler. Men det er så alt for, alt for greit. Ihvertfall for meg, akkurat nå. Man må ikke reise så langt for å se litt nye ting –  fem minutter på trikken og nye opplevelser blir plutselig mulig. Ikke så verst, i grunn. Så ja, heia Oslo. Som om jeg ikke har sagt slik før.

Fin, finere, finest, helg

Selv sitter jeg med kaffe i vårsola og viser fingeren til alle teoretikere innen det spennende fagfeltet «populærkultur». En gjeng gamle nisser som aldri blir enige om noe, og som bruker fine begreper fordi de kan. Er sikker på at det eneste kravet på å bli akademiker før i tiden var «Kan du skrive lange setninger? Slik at to stykker fyller en hel side? Ja, bra, da passer du inn her.» Å bruke punktum må ha vært som å banne saftig i kirka og deretter spytte på alteret. Det er helt, helt fantastisk å lese. (Sarkasme kommer ikke så lett frem på nett, gjør det?)

Men; det er sol. Jeg har kaffe. Og livet er ganske fint. God helg, forresten.

Valgets kvaler, og det som hører til

«Som sosialantropolog har du hele verden som interessefelt. Sosialantropologer utvikler teorier og analyser gjennom studier av kultur og samfunn verden over, og har fått en viktig rolle som formidlere av kunnskap mellom ulike kulturer.

Er du interessert i hva folk tenker eller gjør i andre land? Eller i ulike miljøer i Norge? Har du noen gang lurt på hva som er felles menneskelig og hvorfor vi likevel er forskjellige? Da er kanskje antropologi noe for deg!»

«Har du noen gang lurt på hvorfor noen lever i luksuriøse villaer mens andre havner på gata, eller hvorfor rengjøringspersonell ofte har bakgrunn fra fattige land?

Sosiologien, som kan defineres som studiet av mennesker i samfunn, kan gi deg innsikt i denne type spørsmål. Sosiologi søker å fortolke og forklare hvordan mennesker blir formet av samfunnsforhold, og samtidig hvordan samfunnet endres som resultat av menneskelig samhandling.»

Før sommeren trår til og jeg kan kjenne hvilepulsens glede spre seg, må jeg bestemme meg for en fordypning i utdanningen min. Og jeg står mellom to fag. Det er slikt man kan skylde seg selv, når man studerer noe som er tverrfaglig. En dag kommer valget. Også sitter man der da, og lurer på om man skal følge det valget som bærer størst del av hjerte og litt hjerne, eller det som inneholder mest fornuft og en liten bit følelser. Skal man tenke på alt som kommer den grusomme dagen man må erklære seg litt voksen og se etter jobb, eller skal man ta for seg av det som virker håpløst men helt fantastisk? Åh, jeg vet vel egentlig. Men så vet jeg ikke helt likevel.

Bildene er fra Kenya 2009 og Sri Lanka 2010.

Krampaktig men fantastisk

Det er gåsunger på toppen av trærne nå. Men bare helt, helt øverst. Som om de prøver seg litt fram først; «Kanskje det er vår nå, kanskje sola og varmen og den nærmest tvangsmessige bruken av solbriller t-skjorter er et tegn?»

Oslo kler våren. Den krampaktige utepilsen på alle hjørner, mysende blikk mot sola som tvinger frem fregner på vinterblek hud. Jeg lener meg tilbake i sola selv, og liker det. Vi er ikke noe middelhavsland eller sydhavsparadis. Men vi har det fantastisk fint i sola likevel.

Gleden ved å være kjedelig

Det er lørdag, og det er sol. Til høyre for meg henger klesvasken, og hele verandaen lukter vind og skyllemiddel. På bordet står en tekopp og noen oppkuttede jordbær. Frukthandleren nede ved trikken hadde tilbud: ti kroner kurven. For den prisen bryr jeg meg ikke om de er dyrket frem i reagensrør på en underjordisk lab i Hong Kong, eller om rødfargen ikke passer til antrekket mitt. Jeg vet det er blogger der ute som bryr seg, som har oversikt over alt som er riktig og stilig, eller de som ikke en gang ser på mat hvis den ikke er så økologisk at legesprit virker skittent.

Og så slår det meg – herregud så godt det er å være kjedelig. I bakgrunnen suser p3: listepop jeg nesten glemmer før sangen er ferdigspilt. Ikke noe stilig undergroundhipsterindieawesomesomething som jeg kan blogge om at jeg er den eneste i verden som har hørt på, ikke noe som er verdt å nevne en gang. Å bare sitte på verandaen og drikke te, ordinær te fra Kiwi, og kjenne sola. Det er alt jeg gjør. Kanskje jeg blir utrendy om jeg får litt fregner mens jeg sitter der også. Og i grunn, er det jævlig greit. Å være litt kjedelig og ikke så veldig, veldig kul at det gjør noe.

Kaffe, coffee, kaffe, coffee

Litt for varm kaffe, litt for kald kaffe. Litt for bitter kaffe, litt for vassen kaffe. Litt for stram kaffe, litt for søt kaffe. Jeg drikker det. Hele tiden. Når jeg ikke er sliten, drikker jeg det av vane, bare fordi jeg alltid gjør det. Kaffekoppen i hånda, kaffekoppen på pulten, kaffekoppen på fanget. Koffein nok i kroppen til å gjøre en elefant hyperaktiv, kaffe nok i magen til å vekke de døde til liv. Kaffe og sjokolade tror jeg er mine dårligste vaner. Men, kan man egentlig kalle vaner man liker, for dårlige?

Når eksamensrushet setter inn for alle kluter, og jeg sitter med en termos full av kaffe svart som tjære, med kaffeflekker på notatbøkene mine og hele meg lukter som et brukt kaffefilter; da kan vi kanskje diskutere. Men det er greit å unne seg litt, ja? (Og neida, jeg sitter ikke og drikker kaffe nå, tenker på kaffe, er kaffe. Neida.)