Tiden som går

Det er merkelig noen ganger, å tenke på hvordan tiden går. Noen år virker ikke som så alt for mye, men når jeg ser tilbake på hvor og hvem jeg var før, er måneder plutselig milelange. Akkurat nå sitter jeg hjemme og leser småtekster jeg skrev når jeg var 16. Før videregående og før folkehøgskole. Før kjæreste og før jeg flytta for meg selv. Det føles i grunn ut som om jeg er den samme enda. Men samtidig er 16 år gamle Frida et helt annet menneske fra en helt annen verden. Hun og jeg, begge liker å skrive, drikke kaffe og se på regnet. Jeg har en anelse om hvem jeg er, hun svevde bare rundt.

Hun sitter der enda. Selv om dagene har forsvunnet en etter en, kan du fortsatt finne henne på parkbenken under piletreet. Det er som om tiden har kapslet henne inn, stoppet siden sist. Når du går mot henne, faller skyggen din over den vevre kroppen som sitter der. De blå øynene hennes myser mot deg gjennom solen. En lett bris blåser håret over ansiktet hennes, men hun bare smiler. Bittesmå smilerynker ler mot deg. «Jeg har savnet deg», sier hun. «Jeg har savnet deg.»


Lyset treffer henne som vann. Velter over henne, gjør silhuetten hennes utydelig i det sterke solskinnet.
Hun gjør ikke som de andre. De travle som myser mot solen og holder svette hender opp forran øynene sine. Den vevre kroppen beveger ikke en muskel, øynene hennes er lukket. Varmen fra været fyller henne, og hun smiler vagt.

Det er rart. Selv om tekstene er flere år gamle, er det fortsatt den roen de beskriver som jeg streber etter. Litt meg, og litt en annen person, huh?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s