…and the road becomes my bride

Tjæ. De siste to dagene har jeg stort sett ikke gjort annet enn å se film og stresse med sykkel. Den ene tingen kan sies å være noe mer hyggelig enn den andre. Eller, når jeg se tilbake på en del av filmene jeg har sett, kommer det strengt talt an på øyet som ser. Det var muligens en del døde kropper close up i dokumentaren som tok for seg USAs bruk av hvit fosfor i Fallujah. Og det var kanskje ikke så mange glade smil i Burma VJ, eller dokumentaren om Charles Manson heller. Når jeg tenker på det, var kanskje ikke den om 9/11 akkurat en episode fra barne-tv heller. Deeerimot lot jeg meg overtale litt av Ida til å se Sound of Music. Og det var jo på kanten til både sukkersøtt og trivelig.

Så jesss, livet er allright. Hadde det ikke vært for at jeg skal sykle en helvetes mange mil på tandemsykkel i morgen. Jeg og min sykkelkompanjong Nina kan enda ikke gå normalt, etter to mil på sykkelsetene fra helvete for noen dager siden. Tror vi brukte halve sykkelturen på å diskutere hvordan de damene som sier at fødsel er den verste smerten ikke har satt øya på en slik sykkel. Au.

Bilde//privat

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s