Trikketanker

I dag, på en full trikk på vei gjennom Gamlebyen i Oslo, så jeg ut av vinduet og innså at vi alle er mennesker. Nå har jeg vært klar over det faktum at vi alle tilhører arten homo sapiens ganske lenge, det er ikke det. Men det slo meg plutselig at alle er født som små barn, vokser opp, eventuelt får en familie, og til slutt dør. Trikkesjåføren min, med grå bart og en sint rynke mellom buskete øyenbryn har vært en liten gutt en gang. Kanskje han hadde en sinte rynke midt i ansiktet som liten også, men han var ihvertfall akkurat det. Liten. Like liten og ung som jeg føler meg nå, yngre enn det, bitteliten.

Jentene som står i en klynge ved trikkedøra, i matchende uggs og imponerende mengder mascara skal kanskje bli mødre en dag. De skal lære bittesmå mennesker å møte verden. En dag sitter de kanskje på et sykehjem og slurper i seg sviskejuice og nekter å ta medisinen de blir tildelt av en sykepleier. Kanskje fordi de ikke vil følge ordre gitt av noen så unge. Det er så rart.

Og jeg, jeg skal kanskje bli voksen selv en dag også. Jeg skal være i arbeid, kanskje ha barn å forsørge. Tanken på at jeg i det heletatt kan reprodusere er skummel nok fra før.

Også tenker jeg; slik tenkte kanskje den gamle damen som sitter ved siden av meg også, en gang, for lenge siden. «En dag blir også jeg gammel». Og så satt hun plutselig på 18-trikken en dag, med burgunder ullkåpe, perler i ørene og hvite krøller i et lite rede på toppen av hodet. Bare sånn plutselig.