Litt for varm kaffe, litt for kald kaffe. Litt for bitter kaffe, litt for vassen kaffe. Litt for stram kaffe, litt for søt kaffe. Jeg drikker det. Hele tiden. Når jeg ikke er sliten, drikker jeg det av vane, bare fordi jeg alltid gjør det. Kaffekoppen i hånda, kaffekoppen på pulten, kaffekoppen på fanget. Koffein nok i kroppen til å gjøre en elefant hyperaktiv, kaffe nok i magen til å vekke de døde til liv. Kaffe og sjokolade tror jeg er mine dårligste vaner. Men, kan man egentlig kalle vaner man liker, for dårlige?
Når eksamensrushet setter inn for alle kluter, og jeg sitter med en termos full av kaffe svart som tjære, med kaffeflekker på notatbøkene mine og hele meg lukter som et brukt kaffefilter; da kan vi kanskje diskutere. Men det er greit å unne seg litt, ja? (Og neida, jeg sitter ikke og drikker kaffe nå, tenker på kaffe, er kaffe. Neida.)
. . . 
Råmateriale er viktig så ja, produsenten må kunne det han eller hun driver med.
Likeså den som brenner den.
Og likeså den som maler og trakter den.
Og kan du ikke noe om kaffe så smaker kaffe som kaffe. Men når den ikke er litt for varm, litt for kald, litt for bitter eller vassen, stram eller søt – ja, da er den ikke verst ;)