Category Archives: Diverse

Nytt forsøk

Hei og god kveld. Må helt ærlig innrømme at jeg har mistet blogg-piffen litt i det siste, det har bare ikke vært noe jeg har ønsket å formidle, dele, skrive, notere etc. Men, det jeg derimot har utrettet i mellomtiden, er å opprette en annen blogg. Jeg skal prøve meg litt på engelsk, for å forbedre meg litt på det feltet, og for å se om det motiverer litt mer.

Den bloggen finner ut her. Bare hyggelig om du titter innom. Ellers: vi ses etterhvert, har jeg en mistanke om. Men kanskje ikke med det første, ihvertfall ikke på norsk.

Valgets kvaler, og det som hører til

«Som sosialantropolog har du hele verden som interessefelt. Sosialantropologer utvikler teorier og analyser gjennom studier av kultur og samfunn verden over, og har fått en viktig rolle som formidlere av kunnskap mellom ulike kulturer.

Er du interessert i hva folk tenker eller gjør i andre land? Eller i ulike miljøer i Norge? Har du noen gang lurt på hva som er felles menneskelig og hvorfor vi likevel er forskjellige? Da er kanskje antropologi noe for deg!»

«Har du noen gang lurt på hvorfor noen lever i luksuriøse villaer mens andre havner på gata, eller hvorfor rengjøringspersonell ofte har bakgrunn fra fattige land?

Sosiologien, som kan defineres som studiet av mennesker i samfunn, kan gi deg innsikt i denne type spørsmål. Sosiologi søker å fortolke og forklare hvordan mennesker blir formet av samfunnsforhold, og samtidig hvordan samfunnet endres som resultat av menneskelig samhandling.»

Før sommeren trår til og jeg kan kjenne hvilepulsens glede spre seg, må jeg bestemme meg for en fordypning i utdanningen min. Og jeg står mellom to fag. Det er slikt man kan skylde seg selv, når man studerer noe som er tverrfaglig. En dag kommer valget. Også sitter man der da, og lurer på om man skal følge det valget som bærer størst del av hjerte og litt hjerne, eller det som inneholder mest fornuft og en liten bit følelser. Skal man tenke på alt som kommer den grusomme dagen man må erklære seg litt voksen og se etter jobb, eller skal man ta for seg av det som virker håpløst men helt fantastisk? Åh, jeg vet vel egentlig. Men så vet jeg ikke helt likevel.

Bildene er fra Kenya 2009 og Sri Lanka 2010.

Kaffe, coffee, kaffe, coffee

Litt for varm kaffe, litt for kald kaffe. Litt for bitter kaffe, litt for vassen kaffe. Litt for stram kaffe, litt for søt kaffe. Jeg drikker det. Hele tiden. Når jeg ikke er sliten, drikker jeg det av vane, bare fordi jeg alltid gjør det. Kaffekoppen i hånda, kaffekoppen på pulten, kaffekoppen på fanget. Koffein nok i kroppen til å gjøre en elefant hyperaktiv, kaffe nok i magen til å vekke de døde til liv. Kaffe og sjokolade tror jeg er mine dårligste vaner. Men, kan man egentlig kalle vaner man liker, for dårlige?

Når eksamensrushet setter inn for alle kluter, og jeg sitter med en termos full av kaffe svart som tjære, med kaffeflekker på notatbøkene mine og hele meg lukter som et brukt kaffefilter; da kan vi kanskje diskutere. Men det er greit å unne seg litt, ja? (Og neida, jeg sitter ikke og drikker kaffe nå, tenker på kaffe, er kaffe. Neida.)

Kollenbrølet, kakao og kvikklunch

Vi nordmenn er et fint folk. Vi lar dagene gå forbi, klager over velferdsstaten, politikerne, skatten og været. Sukker tungt og drar sørpetunge sko etter oss på fortauet i Oslo by. Så er det plutselig VM.  Alt vi kan tenke på er v-stil, god skismøring, Bjørgens totalt legitime bruk av astmamedisin og en frådende Northug i skisporet. En, to, tre; hele byen har ryggsekker med norske flagg, Kvikklunch i baklomma og et blussende nasjonalromantisk flir midt i ansiktet. Og i dag, i dag tok jeg del i den flirende skaren av flaggbærene og emigrerte opp til Holmenkollen.

Det var tåke, det var kaldt, tærne mine døde før førsteomgang av hopprennet var klart og jeg hostet som en kols-pasient etter hvert «kollenbrøl». Men når alle de tusene av mennesker tok bølgen gjennom Holmenkollen, når alle de skrukkete flaggene ble pisket rundt og jeg hylte ut alle vokaler tigjengelig for å få Anders Jacobsen til å hoppe enda en meter lenger. Ja, da var det så utrolig, utrolig greit likevel. Hei, Norge. Vi lager jævlig bra stemning.

Småstore fantastiske ting

Noe av det skumleste jeg vet, er å være sårbar. Som i å fortelle masse om hva man føler i hytt og pine og til hvert eneste sekund som tikker forbi. Som å innrømme at noen mennesker er så viktige at hverdagen ville vært sløsing med tid uten dem. Som å innrømme at man gjerne ofrer tid for andre, i stedet for å arbeide for at man selv har det bra hele tiden. Jeg har aldri likt det, aldri vært noen førsteradstilhenger av å rope ut at «jeg trenger andre for å ha det bra også.» Har alltid vært en person som har satt meg selv først. Men etter å ha bodd sammen med verdens mest enestående kjæreste i en stund, må jeg innrømme det.

Det er helt fantastisk å ha noen som gir deg mat på senga når du er syk. Som plutselig dukker opp på døra med sushi, når han egentlig skal være på lesesalen. Noen som bare gir deg en klem, fordi man kan gjøre slik. En person som hører på alt du holder inni deg, som holder rundt deg når du ikke får sove og som skyter alle dager høyt, høyere, helt opp på hvor-bra-er-dagen-i-dag?-skalaen. Det er kjempeskummelt. Og helt, helt fantastisk.

Det nærmer seg vår

I dag våknet jeg med sollys på soverommet. Og fantastisk nok var det ikke jeg som hadde forsovet meg, det var verden som hadde oppfattet mitt akutte behov for vår, varme og dagdrømmer om sommeren. Med det ble jeg inspirert til å endelig gjøre noe med utseendet på denne bloggen: jeg har vært halvlei lenge, lenge, lenger enn det og litt til.

Så. Nå ser det slik ut. Ok?

Straks tilbake

Heia Norge, jeg er tilbake. I det norskeste Norge jeg har vært i på lenge. Tenkte jeg skulle fortelle litt om Amsterdam og hvor fint det er å være på tur, men først må jeg spise min egen vekt i vitaminer. Deretter cirka det dobbelte i kaffe. Det skjer noe med kroppen når man sover på sovesal med en hel mengde jenter; på godt og vondt. Turen var kjempebra, kroppen min er slakt.

Men, vi ses! Se litt på VM eller noe, så er jeg straks tilbake.

Ting som lukter godt

+regnvåt asfalt om sommeren

+nyvasket tøy

+chai-te

+minusgrader

+kjæresten min

+nybakt brød

+gamle kjellere

+julerøkelse

+grønn pesto

+jasmin-te

+nyåpnede poser med kaffe

+gamle bøker

+havet

Uten luktesansen er jeg ganske så innenforstått med at livet mitt ville vært litt mindre fint. Jeg er  et slikt sansemenneske, en slik som lukter på all teen i te-butikken, og som må ta på hver minste dekorasjonsfigur i nipssjappene. Alltid. Det er ikke helt virkelig før jeg har følt det, luktet det; øynene er ikke nok, synssansen dekker ikke alle behov. Jeg vil smake, lufte, løfte, kjenne på alt.

Da jeg var liten hadde jeg for vane å putte hodet oppe i de store fryserne med frossenpizza og tress-is. Fordi jeg likte så godt hvordan det luktet, hvordan det føltes i nesen. Jeg må ha vært et fantastisk barn å ha hengende etter seg på handletur.

Det klør

Når jeg finner slike videoer, får jeg så lyst på å reise igjen. Det klør enda mer i kroppen, når jeg vet jeg har vært på flere av stedene jeg ser, at jeg faktisk har kjent de sandkornene mellom tærne, at jeg har sett båtene seile over elven – og tilbake igjen – akkurat der. Men her sitter jeg, i en leilighet i Oslo, med en lunken kopp te og ulltøfler på føttene. Og hele meg klør, klær etter å puste inn et nytt sted.

Å leve litt hele tiden

Noen ganger tar jeg meg selv i å være redd for å plutselig ha levd, uten å ha fått det med meg. At livet jeg skal tenke tilbake på, er en røre av identiske dager, med identiske følelser og identiske inntrykk. At min bittelille porsjon av all tid i verden bare har blåst forbi.

Så da lever jeg litt ekstra. Jeg lager en fin lunsj, jeg smiler til noen på trikken, jeg reiser til nye steder, jeg kjøper en god sjokolade. Det er ikke bare de store tingene som legger følelse inn i ting, som gjør dagene unike. Det er summen av alt, summen av å kjenne at man finnes, akkurat der og da hvor man er. Det trenger ikke alltid å være godt, man trenger ikke alltid leve med sommerfugler i magen. Bare man lever. Bare litt.

Også det å sløse tid er god bruk av dagen, om man er fornøyd med det. Det tror jeg er noe av det viktigste, når det gjelder hvordan jeg liker å leve. Å være fornøyd med hvordan man bruker dagene sine, uansett om de blir brukt til noe voldsomt konstruktivt, eller om de sniker seg forbi med sengekos og halvfulle tekopper. Lev på en måte du er fornøyd med, tror jeg at jeg ville si. Lev slik at du kan legge deg, og fortelle deg selv at dagen som har gått var verdt å få være en del av de du skal se tilbake på.

Slik, gå ut og ha en kjempehelg. For det, det skal jeg.