Category Archives: Hverdag

Grønlandsekspedisjon

Mens andre bloggere får sponset klipp som sikkert tilsvarer en måneds studiestipend for meg, dro jeg i dag ned til Grønland for å gå til frisøren. Jeg, som i frykt for frisørers makt over kråkereiret mitt, har brukt samme frisør i sånn ca fem år. Plutselig satt jeg bare i en stol med en tekopp på fanget, mens jeg stotrende forsøkte å forklare hvordan jeg ville ha håret. Heldigvis gikk det bra, og for under tre hundrelapper hadde jeg plutselig en frisyre igjen. Oh Grønland, you are awesometastic. Pluss.

Jeg har i grunn tilbragt ganske mye tid på Grønland de siste dagene; handlet, spist god mat og sett på alle menneskene. Når man selv bor på Nordstrand er det ikke å komme unna at det er en forskjell i bylivet på de to stedene. (Nå bør det kanskje poengteres at jeg bor i en liten kjellerleilighet med kjæresten min, men den geografiske plasseringen er fortsatt midt i et boligfelt med hus jeg aldri vil få råd til.) Og det er i grunn det som er så fint. At det ser litt forskjeller på kryss og tvers av byen altså, ikke at jeg aldri vil få råd til et stort og fint hus.

Oslo er ingen kjempestor by, hele byen tilsvarer gjerne en liten bydel i verdens stormetropoler. Men det er så alt for, alt for greit. Ihvertfall for meg, akkurat nå. Man må ikke reise så langt for å se litt nye ting –  fem minutter på trikken og nye opplevelser blir plutselig mulig. Ikke så verst, i grunn. Så ja, heia Oslo. Som om jeg ikke har sagt slik før.

Gleden ved å være kjedelig

Det er lørdag, og det er sol. Til høyre for meg henger klesvasken, og hele verandaen lukter vind og skyllemiddel. På bordet står en tekopp og noen oppkuttede jordbær. Frukthandleren nede ved trikken hadde tilbud: ti kroner kurven. For den prisen bryr jeg meg ikke om de er dyrket frem i reagensrør på en underjordisk lab i Hong Kong, eller om rødfargen ikke passer til antrekket mitt. Jeg vet det er blogger der ute som bryr seg, som har oversikt over alt som er riktig og stilig, eller de som ikke en gang ser på mat hvis den ikke er så økologisk at legesprit virker skittent.

Og så slår det meg – herregud så godt det er å være kjedelig. I bakgrunnen suser p3: listepop jeg nesten glemmer før sangen er ferdigspilt. Ikke noe stilig undergroundhipsterindieawesomesomething som jeg kan blogge om at jeg er den eneste i verden som har hørt på, ikke noe som er verdt å nevne en gang. Å bare sitte på verandaen og drikke te, ordinær te fra Kiwi, og kjenne sola. Det er alt jeg gjør. Kanskje jeg blir utrendy om jeg får litt fregner mens jeg sitter der også. Og i grunn, er det jævlig greit. Å være litt kjedelig og ikke så veldig, veldig kul at det gjør noe.

Oslo, vår, awesome

Boombadabing, det er vår i Oslo, det er sol, det er lyst og det er fantastisk. Jeg har akkurat kommet ut av koma, (aka. oppgaveskrivingshelvete), og er klar for å bare være glad og lykkelig og våryr. Helt til i morgen, ettersom jeg skal begynne på en ny oppgave da. Studentlivets gleder, åh, de er noe for seg selv.

Men, ettersom det er skolesøketider og folk sikkert går rundt og føler seg fortapte; søk Universitetet i Oslo. Søker du deg inn på Kultur og kommunikasjon, skal jeg spandere kaffe på deg og vise deg rundt. Lover! Det er faktisk veldig, veldig gøy.

Trikketanker

I dag, på en full trikk på vei gjennom Gamlebyen i Oslo, så jeg ut av vinduet og innså at vi alle er mennesker. Nå har jeg vært klar over det faktum at vi alle tilhører arten homo sapiens ganske lenge, det er ikke det. Men det slo meg plutselig at alle er født som små barn, vokser opp, eventuelt får en familie, og til slutt dør. Trikkesjåføren min, med grå bart og en sint rynke mellom buskete øyenbryn har vært en liten gutt en gang. Kanskje han hadde en sinte rynke midt i ansiktet som liten også, men han var ihvertfall akkurat det. Liten. Like liten og ung som jeg føler meg nå, yngre enn det, bitteliten.

Jentene som står i en klynge ved trikkedøra, i matchende uggs og imponerende mengder mascara skal kanskje bli mødre en dag. De skal lære bittesmå mennesker å møte verden. En dag sitter de kanskje på et sykehjem og slurper i seg sviskejuice og nekter å ta medisinen de blir tildelt av en sykepleier. Kanskje fordi de ikke vil følge ordre gitt av noen så unge. Det er så rart.

Og jeg, jeg skal kanskje bli voksen selv en dag også. Jeg skal være i arbeid, kanskje ha barn å forsørge. Tanken på at jeg i det heletatt kan reprodusere er skummel nok fra før.

Også tenker jeg; slik tenkte kanskje den gamle damen som sitter ved siden av meg også, en gang, for lenge siden. «En dag blir også jeg gammel». Og så satt hun plutselig på 18-trikken en dag, med burgunder ullkåpe, perler i ørene og hvite krøller i et lite rede på toppen av hodet. Bare sånn plutselig.

Karma karma karma

Jeg har bestemt meg for å gi troen på karma litt større tillitt. Det ser så fint ut for alle der ute som tror på noe, som har noe å følge. Så kanskje det kan fungere for meg også. Ihvertfall; i dag skulle jeg til å sende laptopen min inn til reparasjon, da den døde sist uke. (Årsak nummer én til at jeg ikke har vært Awesome Blogger of The Year 2011, men pytt.) Bare for å ha en siste krangel med rasket før jeg sendte det inn, trykket jeg på på-knappen. Og så starten maskinen.

Datamaskinen som har fått høre flere ukvemsord enn det norske språk burde kunne klare å generere, akkurat fordi den ikke ville fungere, sto plutselig midt på bordet og var klar til å jobbe og ha det fint. Først gråt jeg nesten litt, så ble jeg kjempesint og tenkte et salig dose av tidligere nevnte ukvemsord. Så, så ble jeg bare glad. Og tenkte at «hei, nå var da kosmos hyggelig, nå får jeg gjøre noe tilbake.» En telefonsamtale senere, og jeg har en avtale med Blodbanken på mandag. Blodgiver Frida skal redde liv og få god karma, tenk det.

Fra én verden til en annen

I går var jeg i svømmehallen. Slitte, hvite fliser, mennesker med badebuksa klitsret til uflatterende steder, den evige lukten av klor. Og  det er så fint. For det skjer noe når man gir opp den vanlige verden i noen øyeblikk, og bare senker seg under vannoverflaten. Lydene, lyset, måten kroppen din føles og er til. Det skjer noe i det sekundet – som om man reiser fra en dimensjon til en annen.

Når jeg svømmer, glemmer jeg resten av verden. Går inn i en rytme, hypnose. «Svømmetak, under vann, over vann, pust inn, svømmetak, under vann» på repeat. Blir helt vektløs, trenger ikke å tenke på om jeg tar meg bra ut eller ikke. Ingen ser bra ut i badedrakt og med håret som en blaut tjafs i bakhodet. Jeg forteller det ihvertfall til meg selv, tar et svømmetak og lar meg forsvinne ned under overflaten; ned dit hvor alle lyder blir myke og lyset bare er små bølger og glimt av hvitt. Åh, jeg hadde glemt hvor deilig det er å svømme.

Nesten så det er sommer nå

I går ble jeg tildelt gratis boller på vei til t-banen, og tenkte at «dette må være toppen av februar, jeg er i hvetehimmelen!». Så da jeg våknet i dag tidlig var jeg i grunn ikke innstilt på så mye mer, enn en helt allright februar-dag, med alt som hører til i februar. Snø, kulde og.. snø? Men, nei! Akk, dagens ungdom tar alt for gitt.

Det var jo sol i dag! Den ultimate hverdagsbooster, woha. Krabbet ut fra mitt lille hi under dyna, og innså at det var 15 varmegrader i solveggen. Femten. Ca tjue grader mer enn hver bidige, nedsnødde og isdekkede dag så langt dette året. Var så fornøyd da jeg kunne sette på meg solbriller og gå ut uten å se ut som en dårlig integrert inuitt, at de resterende fotgjengerne langs veien skulte mistenktsomt mot meg når jeg kom smilende mot dem. To timer sol, og jeg er helfrelst. Snart sommer, snart!