Oslo, vår, awesome

Boombadabing, det er vår i Oslo, det er sol, det er lyst og det er fantastisk. Jeg har akkurat kommet ut av koma, (aka. oppgaveskrivingshelvete), og er klar for å bare være glad og lykkelig og våryr. Helt til i morgen, ettersom jeg skal begynne på en ny oppgave da. Studentlivets gleder, åh, de er noe for seg selv.

Men, ettersom det er skolesøketider og folk sikkert går rundt og føler seg fortapte; søk Universitetet i Oslo. Søker du deg inn på Kultur og kommunikasjon, skal jeg spandere kaffe på deg og vise deg rundt. Lover! Det er faktisk veldig, veldig gøy.

Advertisements

Trikketanker

I dag, på en full trikk på vei gjennom Gamlebyen i Oslo, så jeg ut av vinduet og innså at vi alle er mennesker. Nå har jeg vært klar over det faktum at vi alle tilhører arten homo sapiens ganske lenge, det er ikke det. Men det slo meg plutselig at alle er født som små barn, vokser opp, eventuelt får en familie, og til slutt dør. Trikkesjåføren min, med grå bart og en sint rynke mellom buskete øyenbryn har vært en liten gutt en gang. Kanskje han hadde en sinte rynke midt i ansiktet som liten også, men han var ihvertfall akkurat det. Liten. Like liten og ung som jeg føler meg nå, yngre enn det, bitteliten.

Jentene som står i en klynge ved trikkedøra, i matchende uggs og imponerende mengder mascara skal kanskje bli mødre en dag. De skal lære bittesmå mennesker å møte verden. En dag sitter de kanskje på et sykehjem og slurper i seg sviskejuice og nekter å ta medisinen de blir tildelt av en sykepleier. Kanskje fordi de ikke vil følge ordre gitt av noen så unge. Det er så rart.

Og jeg, jeg skal kanskje bli voksen selv en dag også. Jeg skal være i arbeid, kanskje ha barn å forsørge. Tanken på at jeg i det heletatt kan reprodusere er skummel nok fra før.

Også tenker jeg; slik tenkte kanskje den gamle damen som sitter ved siden av meg også, en gang, for lenge siden. «En dag blir også jeg gammel». Og så satt hun plutselig på 18-trikken en dag, med burgunder ullkåpe, perler i ørene og hvite krøller i et lite rede på toppen av hodet. Bare sånn plutselig.

Karma karma karma

Jeg har bestemt meg for å gi troen på karma litt større tillitt. Det ser så fint ut for alle der ute som tror på noe, som har noe å følge. Så kanskje det kan fungere for meg også. Ihvertfall; i dag skulle jeg til å sende laptopen min inn til reparasjon, da den døde sist uke. (Årsak nummer én til at jeg ikke har vært Awesome Blogger of The Year 2011, men pytt.) Bare for å ha en siste krangel med rasket før jeg sendte det inn, trykket jeg på på-knappen. Og så starten maskinen.

Datamaskinen som har fått høre flere ukvemsord enn det norske språk burde kunne klare å generere, akkurat fordi den ikke ville fungere, sto plutselig midt på bordet og var klar til å jobbe og ha det fint. Først gråt jeg nesten litt, så ble jeg kjempesint og tenkte et salig dose av tidligere nevnte ukvemsord. Så, så ble jeg bare glad. Og tenkte at «hei, nå var da kosmos hyggelig, nå får jeg gjøre noe tilbake.» En telefonsamtale senere, og jeg har en avtale med Blodbanken på mandag. Blodgiver Frida skal redde liv og få god karma, tenk det.

China Chic

For litt siden bestile jeg en hel masse bøker på nett. Jag hadde akkurat fått stipend, det var mammut-salg, og, ikke minst, det er noe veldig fint med å få pakker i posten. Jeg er veldig dårlig på å holde oversikt over bøker som er populære, som er gode eller som generelt har fått mye omtale. Når jeg i tillegg er veldig estetisk innstilt når jeg handler, også bøker, er det alltid spennende å se hva som dukker opp. «Ja Frida, når har du bestilt en rekke pene bøker. Men er de bra?»

China Chic er en av bøkene jeg kjøpte fordi jeg likte coveret. Og fordi jeg skal til Kina etterhvert, selvfølgelig. Men den er så evig fin på innsiden også! Fantastiske bilder, tekster om kvinnene i Kina og hvordan de har kledd seg, om matkultur og om små glimt av mote og interiør, arkitektur og en hel mengde fryd for øyet. Jeg har ikke lest gjennom hele enda, ikke i nærheten. Men det er lenge siden jeg har frydet meg så mye over en bok, på et annet nivå enn god spennings oppbygning eller fascinerende karakterer. Denna boka er rett og slett bare pen.

Eller. Bare pen er den jo ikke, da ville det ikke vært noen vits å lese. Og når jeg pløyer gjennom avsnitt etter avsnitt uten å gå lei, impliserer det jo at ordene henger på greip også. Det er bare det at hver gang jeg kommer til et nytt bilde, så må jeg stoppe opp. For jeg blir så forelsket.

Hurra for meg

 

For 21 år siden, og sånn ca nøyaktig en time mer enn det, ble verden et litt bedre sted å være. En gledesrus spredde seg gjennom Norge, Sverige og med årene fikk hele verden oppleve denne lykketilstanden. For, for 21 år siden, kom jeg til verden, og alle hjerter gledet seg. Liker jeg ihvertfall å tro.

Spist kake, blåst lys og hatt det greit så langt, så har planer om å la dagen fortsette i samme stemning. Vi snakkes!

«Jeg kan lage popcorn, vil du se?»

Åh, jeg har jo vært så opptatt med å være en sjarmerende kjæreste, at jeg helt har glemt å nevne at jeg var på hyttetur i helga. Pakket sammen ullsokker, vin, noen motvillige skolebøker og satte meg på NSBs transport ut av VM-byen, ut av grå snørester og opp til Geilo og en helt fantastisk vinter. Jeg hadde glemt av hvit vinter faktisk var normen før jeg flyttet til Oslo.

Jeg har ikke vokst opp i en familie hvor vi har tilbragt lange ferier  forskanset i små hytter på forblåste bergknauser rundt  omkring i den norske fjellheimen; jeg har vært en av de som har  fått  sløye fersk flyndre fra nett tidlige sommermorgener, en av de som har trukket ut mot kysten, ut av Norge i grunn. Så hytteturer er alltid litt spennende i min verden.  Ergo: når jeg fikk tilbud om å lese pensum i solveggen på en liten hytte oppe på Geilo, var det ikke antydning til nei å finne i mitt vokabular. «Jeg har kanskje ikke råd til tog-billett» kan ha forekommet, «mulig det blir litt stress med oppgaven jeg skriver nå», ja. Men aldri, aldri «nei».

Jeg er ganske innenforstått med at referater fra hytteturer med to jenter, godt forbi moderate mengder vin og en ensom hytte oppe på fjellet kanskje ikke er det mest spennende. (Selv om det nå plutselig hørtes ut som plottet på en litt tvilsom novelle eller noe.) Men vi hadde det veldig, veldig bra, og jeg lærte masse. Jeg lærte av taxisjåfører på Geilo ikke bryr seg om man dukker opp på avtalt møteplass på en akebrett, i ca 40 km/t. Jeg har lært at «jeg kan lage popcorn i kjele!» er en bankers invitasjon til nachspiel. Og jeg har lært at Jägermeister faktisk ikke fungerer som hostesaft, selv om det smaker slik. Uansett hvor mye man drikker av det.

Nå høres det i grunn ut som om vi har tilbragt helgen med å fråtse i alkohol og annet grusomt. Vi har da fråtset i mat også! Lapper med banan og nutella til frokost, veggie-taco til kvelds, og store, store mengder popcorn til nattens små snacksbehov. Slik, for å oppsummere har jeg vært på en ganske så allright hyttetur. På en ganske så allright hytte. I ganske så allright selskap. Og det er jo ikke så verst, slik egentlig.

Takk

Hei kjæresten min.

Takk for at du holder rundt meg før jeg sovner hver kveld. Takk for at du sier jeg er fin, når jeg har byttet antrekk fire ganger og bare vil grave meg ned i senga og være sint. Tusen takk for at du holder ut de kveldene jeg har tilbragt for mye tid med presskanna, og stort sett bare flyr rundt i leiligheta mens jeg synger barnesanger og lager Pokémon-lyder. Takk for at du hører på meg når jeg plutselig vil diskutere utenrikspolitikk halv to på natta og du egentlig er i ferd med å sovne, og enda mer takk for at du later som om poengene mine er bra. Tusen takk for at du står smilende på flyplassen når jeg kommer krabbende hjem fra utlandet, og tusen takk for at du kjøper sushi og koker te til meg når jeg er syk og bor i en krøll av dyner og selvmedlidenhet.

Takk for at du holder ut med at kjøkkenet sakte fylles til randen av te, og takk for at du ikke ber meg skru ned lyden når jeg hopper rundt til japanske popsanger når du vil se på tv. Mange takk for at du løfter meg opp så jeg kan se på konserter, og takk for at du skal bli med meg til Kina. Takk for at du er glad i meg på de gode dagene, og enda mer takk for at du er like glad i meg på de dårligere dagene.

Takk for fire fantastiske år så langt, og takk for en kjempefin dag. Takk for at jeg får være kjæresten din, og takk for at du er min. Takk.