Amsterdam, ja. Jeg har reist så alt for lite i Europa; jeg glemmer hele tiden at vår egen lille verdensdel også har kultur på by på, opplevelser å friste med. Og Nederland, Nederland har også sitt å forsiktig vise frem, sitt å lokke besøkende med. Eller, å gjøre noe diskré er kanskje ikke helt det jeg har lært meg å assosiere med Nederland, ihvertfall Amsterdam. Prostituerte til utstilling i vinduene i Red Light District, hasjrøyken som stiger i store skyer fra coffeeshops i alle mulige sidegater og hjørner av byen, sexmuseum midt i den første gaten du entrer fra sentralstasjonen. «Vi er ikke noen snerpete by, men vi bryr oss ikke så fælt.», føltes det litt ut som om man fikk i ansiktet i det man entret byen. Men ok, ok, er det noe jeg har lært meg det siste året på tur, er det å være tolerant, å ikke dømme noe på forhånd.
Etter at jeg innså at jeg ikke lenger befant meg oppe med gamle fruer på Nordstrand, var det i grunn ganske deilig. For åh, det var så forbannet mye bra, når man tok seg litt tid til å finne det. Som ost. Åhei, Amsterdam, Nederland: slutt aldri med ost. Eller pannekaker. Fortsett med de kjempestore, lasset fulle av banan, nutella, krem og is. Keep it up med de bittesmå, med poffertjes med melis og smør. For det er fantastisk. Jeg har ikke tenkt å lyve; service i Amsterdam var nesten verre enn det Oslo ville vært uten svensker. Til tider følte vi for å unnskylde oss til servitørene fordi vi hadde lyst på å bestille mat. Men når jeg sitter der, med sjokoladesaus i luggen og krem på nesa, glemmer jeg alt slik. En liten stund i himmelen av sukker og fett, og kosmos er igjen i balanse.
Noen ganger har jeg en følelse av at folk mistenkte oss for å være høye på annet enn livet, sukker og akutt mangel på søvn. Vi har ledd så mye de siste dagene. Ledd av ingenting, falt sammen på gaten i latter av ting som ikke inneholder det spor humor. Og det er fantastisk, er det ikke? Vi kjøpte hatter også, for å øke livsgleden på tur enda litt til. Stygge hatter, grusomme hatter, rett og slett nydelige hatter. Også lo vi litt til.
Men ja, om jeg ville anbefalt deg å dra til Amsterdam? Ja, jøss. Kle deg godt, tenk glade tanker og vandre rundt mens du ser på kanalene, på de skeive husene som lener seg mot hverandre, som om det er slitsomt å stå lenge med små vinduer og fine dekorasjoner på hodet. Selv om de som arbeidet med service til tider oppførte seg som om de ønsket vi skulle kveles av middagen og falle forover med hodet ned i tallerkenen, var de lokale hyggelige, hjelpsomme og generelt fine mennesker.
I tillegg til Amsterdam, besøkte vi også Maastricht nede i sør, nesten på grensen til Belgia. Byen var sjarmerende som en rosa kattunge på helium, og hvis du plutselig får lyst på å studere ved et universitet i Nederland tror jeg at jeg har funnet det du trenger. Eller, tror. Jeg vet. Jeg hadde gjort det selv, hadde det ikke vært for at min frykt for kulde kan likestilles med vampyrers frykt for vievann og hvitløk.
Nevnte frykt kan sies å ha vært likestilt med min frykt for pensum i det siste, så akkurat nå tror jeg at jeg skal klore med meg en stabel bøker, en presskanne kaffe og et par dagdrømmer om pannekaker med sjokolade. Og så, så skal jeg være akademiker igjen. Fantastisk.
. . . 
