Oi. Akkurat oppdaget at jeg har masse super-insane-amazing-craaazy-serious universitetsting å gjøre om dagen. Stress, stress, kaffe, kaffe, noiaaa. Og denne sangen stuck på repeat i hodet. Prøv det og fem-seks timer på lesesalen du.
- Ikke fordi jeg har et veldig behov for oppmerksomhet, for å vise frem, for å dele alle tanker og idéer. Men fordi det er så mye lettere å bare ha en slik liten blogg, som man kan se tilbake på når tiden har gått og jeg ikke helt skjønner hvor alle dagene har blitt av. Nå ligger de her.
- Også er det litt hyggelig også. Som en dagbok alle kan snike seg inn i. Alle bilder er mine egne forresten. Om jeg ikke sier noe annet, selvfølgelig.
-
. . . 
Jeg vet en sang som minner litt om denne som man ikke blir gal av å ha på hjernen! (Jo, man blir det).
Men denne er jo så mye bedre! Lå og sang den i senga før jeg sovna i går, ihihi <3
Åh, best of the nineties!
Heia 90-tallet! Er så utrolig glad jeg hadde barndommen min i rett tiår.